DEFACED //
ELIN AASHEIM/ INGRID ASKELAND (NO), UNNI ASKELAND (NO), VANESSA BAIRD (NO), ANDERS DAHL MONSEN (NO), OLA ELIAS FJELLSTAD (NO), BJØRN KOWALSKI-HANSEN (NO), HILDE KROHN HUSE (NO), MAGNUS VATVEDT (NO), VIBEKE TANDBERG (NO) Curated by Jan Christensen (NO)

Preview MAY 27. 2016 / 7-9pm
 

Gruppeutstillingen ved Prosjektrom Normanns tar utgangspunkt i en kunstfaglig problemstilling som drøfter portrettsjangeren som et av billedkunstens mest kjente tema. Basert på utvalgte arbeider av norske billedkunstnere, presenteres et bredt spektrum av uttrykk, teknikker og konseptuell tilnærming til dette historisk sentrale grepet for kunstnerisk fortolkning. Portrettet - inkludert selvportrettet - som motiv, inspirasjon, psykologisk analyse og metafor, er et vesentlig punkt for visuell gestalt og referansebruk innen billedkunst spesielt. I denne utstillingen, med en rekke aktive og svært forskjellige, aktuelle samtidskunstnere, vil portrettet som bilde og betegnende symbol revitaliseres som motiv i faglig terminologi. 

Tematikken er utgangspunkt for diskusjon rundt kunstneriske strategier, fortolkningsmodeller og dokumentasjon av kunstnerens omgivelser og sosiale sfære i historisk sammenheng. Utstillingen vil inneholde kunstverk som maleri, fotografi, video og installasjon/skulptur og gir publikum en mulighet til å vurdere motivets aktualitet i dag.

Utstillingen samler arbeider av kunstnere som undersøker portrettets potensial i ulike retninger. Kunstverkene representerer teknikker og uttrykk som også beskriver samtidens mangfold og konseptuelle holdninger. DEFACED, utstillingens tittel, viser en tvetydig holdning til den rene gjengivelsen av portrettet som stilistisk metode, med et kritisk perspektiv eller alternativ vinkling på dette tema.

'Paradisbukta' (2016) av Magnus Vatvedt (f. 1981) synes umiddelbart som et abstrakt, gesturalt maleri. Tykke strøk med mørk masse er fordelt over lerretstoffet med tykk pensel eller bred spatel. Dette uttrykket er likevel mer ladet enn ved første blikk, da lerretet ikke er malt med maling, men lim og sand fra Paradisbukta på Bygdøy. Det inngår i en større serie malerier hvor Vatvedt samler sand fra strender og steder han har besøkt over hele verden. Der det både kommenterer maleriets historie som et personlig dokument og en verdifull gjenstand, kan samtidig dette verket tolkes som et essensielt uttrykk for en eskapistisk holdning hos kunstneren. Med henvisning til utallige strender, hvor kunstneren har oppholdt seg, kan man forestille seg varme dager i sanden, svimeslått av festligheter og søken etter meningen med livet der man skuer utover uendelige bølger som renner inn over føttene. Over tid knuses alt ned til små sandkorn, hvor Vatvedts tørre maleri formidler en slags melankoli og samtidig åpner for en konkret opplevelse av de maleriske virkemidlene.

En lignende, konseptuelt forankret, abstraksjon finner sted hos Anders Dahl Monsen (f. 1980) med verket 'Sleep Work No 15' (2016). Det man først oppfatter som selve lerretet er egentlig et laken som består av spor fra tegnematerialer som kunstneren festet til hender og føtter før han falt i søvn. Publikum betrakter dermed et felt som kan beskrives som kunstnerens private, ubevisste rom. Uttrykket er teknisk sett en form for automatisk tegning, i surrealistisk forstand, men like mye en streng konseptuell regel. Transformasjonen fra laken til kunstverk er både humoristisk og intelligent, hvor han referer til maleriets fundamentale uttrykk, nemlig selve penselstrøket - kunstnerens hånd.

Vibeke Tandberg (f. 1967) har gjennom hele sin praksis berørt utstillingens tematikk med ulike uttrykk. Hennes kunstneriske metode har i tillegg blitt ytterligere konsentrert om en redefinering av egen praksis, hvor tidligere verk kommenteres, resirkuleres og maltrakteres. Det er en unik prosess som fortoner seg som et selvrefererende prosjekt og samtidig består av viktige kunstneriske problemstillinger i forhold til kunstnerisk identitet, historie og dokumentasjon. I serien 'Old Man' (2015) finner vi en maske som tidligere ble brukt i et annet prosjekt av Tandberg. Nå er den ikke lenger en konkret maske, men deformeres der den ligger klemt i scanneren. Det er en brutal, nær sagt voldelig, gjenbruk av et element som fremstår med gjenkjennbare trekk og former. Skulpturen 'Beijing Duck (concrete)' (2015) representerer et utvalg av det gjenværende opplaget av Tandbergs bok, 'Beijing Duck' (Oktober Forlag, 2012), støpt fast i betong. Her finnes det en mengde lesninger, hvor betongklossen med de utilgjengelige overskuddsbøkene - markedsprinsippets drepende realitet - blant annet kan forstås som et tungt lodd eller fotlenke for en kunstners frie tanke. Tandberg inviterer slik betrakteren med på noen runder i forhold til våre holdninger og ideer om kunstneriske prosesser.

Hilde Krohn Huse (f. 1988) viser to videoarbeider som rører ved det skjøre og feilbarlige hos mennesket. 'Hanging in the Woods' (2014) er en dokumentert performance som var tenkt annerledes, men hvor kunstneren setter seg fast i en håpløs situasjon. Omgivelsene er en øde skog, hvor hun blir hengende naken med hodet ned. Forståelsen av de fysiske utfordringene er konkrete og smertelige, samtidig som situasjonen er overførbar til våre egne, snublende skritt gjennom livet. I verket 'Comment Down Below' (2016) redigerer Hilde Krohn Huse en samling videoer fra internet sammen med kommentarene hun selv mottok etter at 'Hanging in the Woods' ble presentert online. I denne sammenstillingen møter vi ulike subjekter som søker bekreftelse, noen mer følsomme enn andre, samtidig som man leser hatefulle - ofte seksualiserte - kommentarer fra publikum. I samfunnet søker individet anerkjennelse, som sammen med den totale nedverdigelsen representerer to ekstreme motsetninger. Den digitale sfæren åpner opp for parallelle liv, alternative kommunikasjonskanaler og et helt annet publikum, slik vi finner oss selv adressert her.

Gjennom serien 'Unnivers' (2015) dokumenteres intim korrespondanse mellom kunstner og ukjente via sosiale medier, som dating appen Tinder, hvor Unni Askeland (f. 1962) i tillegg har bearbeidet stillbilder av mobilskjermen med en enkel app for billedbehandling. Hun har tegnet og malt videre med den digitale malekosten og lagt inn skriftlige meldinger på selve bildet. Praksisen viser til en form for kommunikasjon som i dag utgjør et felt innenfor den digitale sfæren hvor vår hverdag nå beveger seg. Askelands serie digitale trykk bringer oss inn i intimsonen og gir et innblikk i måten vi presenterer oss selv i denne formen for sosial interaksjon. Hun bruker strategier og låner virkemidler fra Pop Art, med funnet materiale og sitt visuelle uttrykk. Ved å samle inn bilder og kommunikasjon fra slike medier som for eksempel Tinder, følger Askeland opp en praksis som Andy Warhol ville bifalt, samtidig som det også kan sies å trekke på grep man finner hos Sophie Calle i hennes dokumentasjon og bearbeidelse av private affærer.

Et arbeid som helt konkret henviser til Duchamps metode, er kombinasjonsverket 'Henry Thue, lesende mann' (1920/2015) og 'Le Matin (19.02.1921)' (1921/2015) av Bjørn-Kowalski Hansen (f. 1979). Det to-delte verket består av Henry Thues portrett fra 1920 av en mann som leser avisen, samt en innrammet utgave av det samme nummeret av den franske avisen Le Matin, datert 19.02.1921, som maleriets subjekt leser. Bjørn-Kowalski Hansen har skapt en forbindelse mellom århundrene her, hvor et nesten hundre år gammelt maleri gis ny verdi i dagens sammenheng. Med avisens originalutgave bak glass og ramme, fungerer selve konstellasjonen med disse to elementene som et vitne fra en annen tid. Tidsaspektet er også interessant i forhold til problematisering rundt kunstdefinisjonen generelt, da verket bokstavelig talt er påbegynt før kunstnerens egen fødsel.

En kompleks installasjon av skulpturer utgjør arbeidet 'Forever Young' (2015-2016) av Elin Aasheim (f. 1971) og Ingrid Askeland (f. 1975). Her møter vi en rekke personligheter, fra amorfe former med armer og bein, til personifiserte objekter med holdninger eller detaljer som såvidt kan assosieres med kropp og hode. Blant den brokete samlingen av figurer finner vi også portretter av kunstnerne selv, som har portrettert hverandre i ulike konstellasjoner, hvor de ligger utslått på gulvet blant kåte små flaskeformer, sittende og røyke i kjent stil på en sokkel av respektivt signaturverk - en gigantisk ølflaske. De har gjengitt sine omgivelser og opplevelser gjennom skulpturer som varierer fra detaljerte figurer med hår i blandingsteknikk, et stramt stiliserte kjønnsvortemonument til røffe leireformer med grovt modellerte detaljer hvor klumper og hull bidrar vel så mye til personifiseringen av gjeldende figurer. Det abjekte uttrykket, den brutale humoren og det selvironiske blikket introduserer betrakteren til en omtåket verden av evig jag på kunstnerrollen, heseblesende sosialt engasjement og en strøm av seksuelt en-dimensjonale menn.

Ola Fjellstad (f. 1995) har tatt for seg kunstnerne Lucian Freud, Francis Bacon og Edvard Munch, men flyttet dem alle inn i sin egen virkelighet, hvor de er samlet rundt et bord i en diner á la Seinfeld. Her finner vi dem nå med kaffekopper på den hvite duken og lettere henslengt i samtale med Ola Fjellstad selv. Det lille lerretet, 'Breakfast of Champions' (2015), er malt med enkle, fyldige strøk. Med skarpe karikaturer og presise detaljer kan man gjenkjenne persongalleriet og gjette inspirasjonskilder fra kunsthistorien i omgivelser og malerisk uttrykk, fra Degas til Edvard Hopper. I Fjellstads maleri finner vi en ung kunstner i direkte dialog med kunsthistorien, hvor selvportrettet kombineres med en leken omgang med tid, rom og referanser.

Vanessa Baird (f. 1963) kan sies å være en av de mest relevante kunstnerne i forhold til utstillingens tematikk, med en kunstnerisk praksis hvor hennes egen person dukker opp i alle sammenhenger, fra monumentalarbeider i det offentlige rom til små tegninger på papir. Slik formidler Baird personlige betraktninger om livet kombinert med aktuelle problemstillinger i nyhetsbildet, politiske kommentarer og galgenhumor. Til tross for den sarkastiske tilnærmingen til vårt samfunn og vår eksistens, fungerer hennes egen figur som ensom protagonist i disse kunstverkene, der de svømmer i misère og ofte enorme landskap og arkitektur. Det er gjennom denne lille personen at vi erfarer samfunnets ulidelige smerte og enkeltmenneskets desperate kamp for tilværelsen. I utstillingen finner vi en serie små tegninger, 'Here we go again...' (2013), hvor nettopp denne kvinneskikkelsen går gjennom doble amputasjoner og total oppløsning i blekket fra selve tegningen.

Kurator Jan Christensen (født i København, 1977) er en norsk billedkunstner med internasjonal utstillingsvirksomhet og kuratorpraksis, med bakgrunn fra Statens Håndverks- og Kunstindustriskole/KHIO (1997-2000). Han bor og arbeider i Oslo og Berlin. Som kunstner har han hatt separatutstillinger ved institusjoner som Kunsthaus Baselland, Basel; Artsonje Art Center, Seoul; Stenersenmuseet, Oslo; Galleri F15, Jeløya; Sørlandets Kunstmuseum, Kristiansand; Stedelijk Museum voor Actuele Kunst (S.M.A.K.), Ghent; Viborg Kunsthall, Viborg; Kubus Lenbachhaus og Städtische Galerie im Lenbachhaus und Kunstbau i München i tillegg til en rekke private gallerier siden 2002. Han er innkjøpt av blant annet Nasjonalmuseet for Kunst, Arkitektur og Design og Astrup Fearnley Museet. Han er styremedlem ved Kunstnernes Hus (vara, 2011-2017) og Fellesverkstedet (2014-2017) i Oslo og medlem i komitéen for Sparebankstiftelsen DNBs kunstpris (2013-2016) og var komitémedlem i KOROs 8. tildelingskomité for kunst til Statlige leiebygg (LES) i årene 2013-2016. Han sitter i redaksjonsrådet for Billedkunst (2015-2016) og kunstnerisk råd ved Prosjektrom Normanns i Stavanger og Tromsø Kunstforening, Tromsø.

All photos: Tommy Ellingsen